Kjære Egon

Det var ca på slutten av sommeren i fjor, jeg hadde jobbet på Egon Sandvika i over to år og følte at alt hadde stagnert. Arbeidsplassen tilbød ikke lenger på noen utfordringer og jeg følte heller ikke at jeg kom meg verken fremover eller oppover. Jeg tok et møte med dagligleder og sammen ble vi enige om at det var best at jeg kom meg videre. Han ønsket ikke å miste meg, men han skjønte hva jeg trengte og han ville bare mitt beste.

Siden den tid har jeg vært på søken etter en ny jobb, med mye hjelp fra sjefen. Men jeg ville ikke nøye meg med hva som helst! Egon gjengen er som en liten familie, vi hjelper hverandre når noen har det tungt, vi er flinke til å sosialisere og gjøre ting som styrker samholdet. Vi har også hatt våre disputter, der bl.a jeg var involvert i en av de større. Den splittet oss i en kortere periode, men da vi endelig klarte å skvære opp ble vennskapet sterkere enn noen gang tidligere. Jeg har innsett hvor mye Egon familien har hjulpet meg, spesielt gjennom den aller tyngste tiden i mitt liv. Alle har lært meg noe og gitt meg mye glede. Jeg har også vært så heldig å ha en sjef som stiller opp med profesjonelle råd, som har prøvd å pushe meg til å stadig bli bedre og få et øye for detaljer. Jeg har en nestleder som jeg kan gå til for å prate om både gutter, intimbarbering og følelser. Til tider har vi fått tilsnakk for at vi danner såkalte "sygrupper", men det viser bare vår tillit til hverandre. Og på Egon er det første gang jeg har opplevd at gjestene har rost oss og gitt tilbakemelding på at de ser at vi virkelig koser oss på jobb. Det er så sant som det kan bli.

Da jeg igår endelig fikk tilbud om en jobb jeg virkelig ville ha ble jeg så glad at jeg ikke klarte å slutte å smile på mange timer. Jeg løp rundt i leiligheten og visste ikke hva jeg skulle gjøre av meg. Endelig kom jeg meg videre, no more Egon!

Realiteten slo meg idag da jeg skrev oppsigelsen min. Jeg fikk gråten i halsen og kunne virkelig ikke tro at jeg skulle forlate familien. Det er nå jeg har innsett at jeg ikke kan få både pose og sekk. Etter snart tre år der, kan jeg nesten regnes som veteran. Jeg har sett mange komme og gå, enkelte har både gått og kommet tilbake opptil flere ganger. Av erfaring så har mange av de som har sluttet, mistet mye av kontakten med familien. Derfor skremmer det meg at jeg nå skal gjøre det samme. Altså slutte. Jeg håper på det aller sterkeste at jeg fortsatt vil klare å beholde de gode vennskapene jeg har fått.

Den siste mnd min nå kommer jeg derfor ikke til å glede meg til jeg er ferdig, men heller nyte mine siste vakter. Sjefen min ga meg en klem i det jeg la oppsigelsen på kontoret og sa "Du kommer nok krypende tilbake til høsten, bare vent." - Kanskje han har rett?