tirsdag 22. februar 2011

En liten påminnelse om hvor godt man har det

Jeg våknet i dag tidlig. Mistet mye av motet på hele turen min. Det viser seg at ting ikke har gått så bra her nede. I det jeg kom til Sydney og begynte å søke jobb var beskjeden jeg fikk at det er så dødt om dagen at ingen ansetter for øyeblikket. I tillegg har flere av de som bor på hjemmet her mistet jobbene de akkurat hadde fått, de som var blitt kalt inn til intervjuer hadde fått dem avlyst og folk flest er frustrerte.

Sola skinner ikke her i Sydney, og jeg er irritert over å ikke få noen tan. Har ingen jobb og nærmer meg slutten på sparepengene. Setter meg ned i tv rommet og der står folk rundt og gråter pga et jordskjelv i New Zealand. Senere får jeg en tlf av den ene onkelen min om at kona hans kommer til å ringe meg snart. Det er syklon der de bor, hun kommer til å flykte hit med deres snart 2år gamle datter og vil gjerne være med meg. Hun vil holde familien samlet, de hun er glad i.

Jeg som bare timer tidligere klaget over mangel på sol, mens det flere steder var folk som bare håpet på å ikke miste de som de elsker i en naturkatastrofe. Jordskjelv, sykloner, skogbrann og flom er det mange her bekymrer seg over. Jeg er trygg dersom noen skulle lure. Men når min egen familie er i en faresituasjon så påvirker det selvfølgelig. Folk rundt meg er påvirket og jeg begynner å tenke. Hva om? La meg akkurat ned på sengen og gråt litt.

Jeg hater det når noen tar folk for gitt. De bare antar at man alltid vil ha dem i livet. At man alltid vil være elsket av dem. Sendte akkurat meld til en god venn jeg avskrev fra livet mitt for en stund tilbake pga en liten krangel. Har ikke fått noen svar. Gjør vondt i hjertet. Tenk om noe skulle skjedd? Husker familien til eksen min alltid sa at uansett hvor sint du er på noen, aldri dra fra dem uten å gi en ordentlig ha det klem. Du vet aldri hva som vil skje. Ville ikke være så alt for dramatisk nå, men bare minne de jeg er glad i om hvor mye de betyr for meg. For om jeg ikke er flink nok til å holde kontakt, om jeg ikke er flink nok til å fortelle mine fine hvor innmari mye dere betyr for meg så betyr det ikke at jeg ikke er glad i dere. Bare at jeg har vært sløv i det siste. Så dette er mitt kjærlighets rop til dere alle. Jeg er glad i dere!

Husk å la dine fine få vite hvor mye de betyr for deg…


1 kommentar:

Anonym sa...

Det var et veldig fint innlegg, Natassia. Håper ting ordner seg for deg, med jobb og alt. Jeg var jo i Australia en tur i høst og på flere hosteller, bl.a. i Noosa Heads og Cairns, hang det lapper der de søkte folk til å jobbe på hostellet. Du tjener ikke store greiene, men kost og losji er stort sett dekket og man trenger ikke jobbe så mye. God tur videre, frøken :) god klem Kine HH <3