Min pappa...

Jeg har en pappa som jeg ikke har hatt et godt forhold til på over 10 år... Han er av den kalde og ufølsomme varianten. Han som aldri har spurt meg hvordan dagen min har vært, han som aldri har sagt at han er glad i meg eller trøstet meg med klemmer og kjærlighet når jeg har hatt det vondt. Hans svar på det meste har vært penger og det er med det han har både belønnet og truet meg. Hans eneste ønske for meg har alltid vært at jeg skal få en bra utdanning, og så lenge jeg ikke studerer så viser han heller ingen interesse for meg. De siste årene har jeg mistet nesten all kontakt med ham. Vi ringer ikke hverandre noe særlig, heller ikke på verken farsdag, bursdager eller nyttår... Oo om vi skulle ringe så blir det isåfall en veldig kort og uhyggelig samtale.

For akkurat 4 år siden fra idag fikk pappa hjerneblødning og havnet i koma i nesten to måneder.. Jeg flyttet umiddelbart tilbake til Spania for å passe på ham. Han kom seg overraskende bra, men ble delvis lammet på den ene halvsiden av kroppen. Siden den gang har han hatt uhell på uhell. Brukket benet, blitt rana og frastjålet bilen, fått enda et slag og vært med i en bilulykke. Det virker som om hver gang han kommer seg fra det ene, så skjer det noe nytt og tragisk med ham.

I dag skulle vi spise en av de obligatoriske lunsjene vi har hver gang han er på besøk i Norge. Problemet var at han ikke svarte mobilen da jeg ringte.. Jeg prøvde igjen senere og da tok han den og fikk sagt at han lå på sykehuset. Det viser seg at han igjen har fått et mindre slag. Flere ganger har jeg bestemt meg for å kutte all kontakt, men så skjer det noe som dette og jeg begynner å tenke...

Hva om han ikke lenger er her imorgen?