Det er så sjeldent jeg blogger om dagen. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke klarer å få ned ordene mine. Fordi jeg vet at de som leser bloggen min er mine venner og bekjente... Men her kommer mine ærlige tanker.
Den siste tiden har slitet hardt på kroppen. Jeg har vært stresset og urolig, bekymret og forvirret. Jeg har innsett at alt, absolutt alt har en utløpsdato. Om det så er melkekartongen eller forhold. Vennskap er en viktig del av alles liv, for det er ytterst få som trives godt i ensomhet. Ikke alene, men ensom. Det som stadig blir klarere er at veldig få vennskap varer evig. Man har mennesker i livet som det ene øyeblikket kan bety alt for deg, og senere ikke bety noe. Mennesker er falske, og mye av livet er et spill. I det siste har mange broer blitt brennt, og nye vennskap har blitt stiftet. Jeg merker jeg er redd for å bli for bundet til dem, ettersom det neppe vil vare. Likevel er jeg utrolig glad i de jeg er glad i. Jeg er ikke bitter, for jeg vet at man har mennesker i livet så lenge man trenger dem. Det er en grunn til at de er i livet ditt, og det er en grunn til at de ikke lenger er det.
Vel ihvertfall, situasjonen i det siste har gjort at jeg kjenner meg så innmari lost. Finner inget bedre ord enn LOST. Mennesker jeg trodde var mine venner har dolket meg i ryggen, hatt mye vondt å si om meg og jeg sitter igjen og forstår virkelig ikke hvor det kom ifra. Likevel er det som om det aldri har skjedd når jeg møter dem. Og jeg forstår ikke hvorfor, eller hvordan de kan være så falske. Jeg fikk også hjertet knust uten at jeg forstår hvorfor. Og hver gang vi møtes blir jeg forsikret om at alt er bra mellom oss. Men det er jo ikke det!
For kjære finne mannen! Jeg trodde vi hadde det fantastisk sammen, og jeg kan heller ikke forstå hvordan du heller kan tro på alt shit snakket, enn meg, enn hvordan du selv opplevde meg... Si ikke at du skal ringe når du vet du ikke har noen planer om å gjøre det. Si ikke at du driter i hva alle andre sier om meg når du sluker hvert eneste ord av deres munn rått. Jeg har ikke en vond tanke om deg, men jeg skulle av hele mitt hjerte ønske at du heller ble kjent med den jeg virkelig er, for min tid med deg var uforglemmelig. Trodde virkelig jeg hadde funnet noe bra, og jeg prøvde ikke engang å finne deg. Plutselig bare var du der. Jeg vet du har slitt med mye, det så jeg selv på hvor urolig du var da du sov, og jeg vet også at du savner K. Jeg lurer bare på om det kanskje er derfor du trakk deg unna, fordi det er utenkelig å være med noen andre. Det var jo du som oftest tok initiativ til å møtes. Og plutselig tok alt slutt. Pga det som har blitt sagt, eller pga at du ikke klarer å gi slipp på K? Jeg trekker meg vekk nå, det gjorde jeg egentlig for lenge siden. Men sitter fortsatt igjen med tusen spørsmål. For det er så uvirkelig hvordan du så fort ble revet vekk fra meg uten at jeg helt vet hvorfor. Uten at jeg vet hva som har blitt sagt, uten av jeg vet hva du tenker og føler. Jeg angrer kun på at jeg tillot meg selv å falle så fort, men jeg syns det var bra. For følelser lever sitt eget liv. Jeg lærer meg stadig å la fornuften råde mer og mer, men jeg elsker at fortsatt tror på kjærlighet og iblandt lar meg rive helt med.
